Sarah Reed – Keramiker

Varm duft av porselensstøv og en sitrende spenning om hva som møter henne.

For keramiker Sarah Reed er det å åpne porselensovnen det mest nervepirrende øyeblikket i hele arbeidsdagen.

Sarah lager te som vi drikker av tynne porselenskopper mens vi prater og venter på at ovnen skal bli kjølig nok til å åpne. Te i små kopper er et av hennes første barndomsminner, te med masse sukker, servert i tynne, små porselenskopper hos naboene der hun vokste opp i Kyvik på Stord. Der fikk hun lov til å låne kattunger, og fikk måke hestemøkk. Hun ble ikke hestejente likevel, men kjærligheten til kopper begynte kanskje allerede her? Kjærligheten til blomster, blader og insekter, som pryder de fleste av hennes signaturkopper i porselen, skriver seg kanskje fra de engelske røttene: Sarah er født i England, begge foreldrene er engelske, og kjærligheten til hagebruk og blomster er sterk i familien.

”Poenget med å reise vekk er å finne ut kor ein høre heima”

Sarah er Stordajente, men ønsket å følge røttene sine tilbake til England, og tok dermed sin keramikerutdanning ved Central St. Martins Academy. Hun bodde flere år i London, og fullførte keramikerutdanningen for 18 år siden.

Det var her hun ble penset inn på sporet som keramiker. Etter å ha begynt på skolen med tanker om å bli skulptør, var det en oppmerksom veileder som fikk henne til å forstå hvordan arbeidet som keramiker passet hennes kjærlighet til hele prosesser, og til det å skape funksjonelle bruksgjenstander. Utdanningen var god og kunstmiljøet inspirerende, men London var stor, full av støy og bråk. Etter hvert lengtet hun hjem til Norge, til Vestlandet.

”Eg har funne ein verkstad til deg, no må du komma heim!”

Vi snakker mye om tilfeldigheter, og det å fange muligheter som seiler forbi, å ta fatt i tilfeldigheter og gjøre de meningsfulle. En telefon om en ledig plass i et keramikerverksted kan føre til at man etablerer seg i Bergen, en feilsendt tekstmelding kan føre til ekteskap, en stille stund på bryggekanten kan gjøre at man er tilstede når noen kommer forbi med en mulighet til å kjøpe seg en større verkstedsplass. Det blir stille omkring oss mens vi begge reflekterer over tilfeldighetenes meningsfylthet. Og det er ikke bare det friske pustet fra den åpne døren ut mot sjøen som gir oss frysninger på ryggen.

”Når teknikken er vanskelig, så du blir ikkje lei av det”

Hun er utdannet keramiker, men på skolen arbeidet de bare i leire. Hvorfor valgte hun etter hvert porselen som sitt uttrykksmedium? Fordi det er så vanskelig. Å arbeide med porselen er utfordrende, og det er nettopp dette som gjør at Sarah ikke blir lei av å arbeide i dette materialet. Porselen er et kostbart materiale, men resultatet er tynnere, sterkere og mer slitesterkt enn om gjenstandene skulle vært formet i leire. Og det er bare i porselen hun kan skape de transparente bladmotivene som etter hvert er blitt et av hennes signaturuttrykk, og er ettertraktet i kunstgallerier og kunsthåndverkbutikker over hele Vestlandet.

Hva er favorittdelen av prosessen? Svaret kommer klart og kontant: ”Å opna ovnen!” mens hun skotter bort på ovnen, som fremdeles summer og viser 650 grader. Spenningen ved å åpne ovnen og se resultatet er noe hun aldri blir lei av, og som fremdeles fyller henne med skrekkblandet forventning. Hun forteller om stunder hvor hun var nær ved å gi opp, på grunn av ovner som ikke fungerte, og flere ukers arbeid som dermed ble ubrukelig. Så det fins ting i Sarahs liv som absolutt ikke overlates til tilfeldigheter, og ovnens funksjonalitet er en av disse. Det er heldigvis lenge siden disse skrekkhistoriene, men det vekker fremdeles sterke følelser. Nå for tiden er det helst med glede hun åpner ovnen, og det ferdige resultat er klar til å spres til de ulike oppdragsgivere, deriblant nylig en liten produsent av barberprodukter fra Fitjar, som har bestilt oppskummingsboller til barbersåpe….

”Eg blir glad av å sjå dyktige folk”

Med så stor produksjon av bestilte varer til kunstbutikker, er det helt nødvendig å sette av tid til utvikling av nye konsept, og til å leke seg med nye uttrykk, ”nytt er bra for psyken”, sier hun. Hvis hun ikke unner seg en måned eller to med slikt arbeid på ettervinteren, blir hun rastløs og frustrert. Hun velger å se bort fra trender, og er opptatt av å la ideene boble opp innenfra. Hun leser gjerne om teknikker, og elsker å lese om hvordan tekniske utfordringer blir løst, og hun finner stor glede i å se hvordan andre kunstnere og håndverkere arbeider, og finner inspirasjon i å se på annet kunsthåndverk som ikke har noe som helst med keramikk å gjøre, veving for eksempel. Hva fyller så luften i verkstedet, annet enn det lette, tørre støvet av porselen? Ikke radio, det er Sarah lei av, de sier bare det samme hele tiden. Hun hører gjerne på lydbøker mens hun arbeider i verkstedet, og forteller om hvilket inntrykk Anna Karenina gjorde på henne når hun nå lyttet til den boken, i forhold til hva hun fikk ut av boken da hun leste den for mange år siden. Nå for tiden lytter hun til The White Road av Edmund de Waal, om porselenets historie.

Fins det ingen ting i livet til Sarah som ikke handler om porselen? Antagelig lite. Til og med når det gjelder valg av reisemål. Sarah elsker å reise, men når familien drar på tur, må det alltid være et mål med reisen å oppleve noe som gir noe tilbake, en må lære noe mens en er der.

”Det er dette eg elskar, eg ville ha gjort dette uansett”

Samtalen dreier seg inn mot livet som kunstner. Det er å se de kunstneriske mulighetene i porselen Sarah lever både av, og for. Alle vet at man blir ikke rik av å være kunstner, og Sarah anser det som et privilegium at hun kan leve av kunsten sin. Hun sier videre at man må kanskje være litt naiv, ellers blir en ikke kunstner. En må i alle fall ikke være opptatt av å tjene godt!

Tiden har gått, teen er drukket opp, og ovnen er snart kjølig nok til at Sarah kan fortsette på sitt daglige arbeide i verkstedet.

Og jeg tar med meg esken av ferdige oppskummingsboller som skal tilbys som et verdifullt tilbehør til våre barberprodukter.